Betraktninger om frykt

«Frykt», svarte Buck Brannaman, da han ble spurt om det største hinderet for et godt samarbeid mellom hest og menneske.

Hvor kommer frykten fra? Hvordan kan vi kontrollere den?

Mange hestefolk har drevet med hest i mange år, og har tilegnet seg både kompetanse og erfaring. Selv om usikkerhet og frykt gjerne er en del av livet med hest i begynnelsen, bekjemper de fleste dette i løpet av nybegynnerperioden.

Hesten er et stort dyr, og føles kanskje mer uforutsigbar og eksplosiv enn andre store dyr som mennesket omgås med. Håndtering av hest innebærer uten tvil en risiko, enten man befinner seg på bakken, på ryggen, eller i vogn. Frykten vi kjenner som nybegynnere er
instinktiv, og nyttig, fordi den gjør oss forsiktige slik at vi unngår å bli skadet.

Velger man å fortsette med hest, er det fordi gleden over hesten er større enn frykten. Likevel er spørsmål om sikkerhet og forsiktighet noe vi må lære oss å håndtere etter hvert som vi utvikler oss som hestemennesker. Gjennom hele livet med hest, følger det respekt for hestens potensiale til å skade oss.

Behovet for kontroll

Så det å kontrollere egen frykt, og å begrense hestens mulighet til å skade en, er viktige deler av det å holde på med hest. Om og/eller hvordan hesten er temmet kan også ha betydning, – mange føler seg mer usikker på en unghest enn på en erfaren hest.

Noen rideteknikker – eller prinsipper for «korrekt» riding – bunner også i å skulle holde seg selv trygg. For eksempel ønsker mange ikke å ri på lange tøyler å tur, eller i raskere gangarter enn skritt. «Loven» om å gå ved hestens skulder under leiing, eller om at hingster alltid skal leies i bitt, er også eksempler på «regler for godt hestehold» som er basert på ønske om å opprettholde egen sikkerhet.

Horsemanshiptrening av hester, slik man oftest støter på det i Norge, dreier seg også i stor grad om å gjøre hesten tryggere å omgås. Begreper som «respekt for lederen», «dominans» og «autoritet» brukes gjerne innen «NH-skolen». De vitner om et behov hos oss for å ha
kontroll i situasjonen, å kontrollere hestens muligheter til å skade oss.

Hvor kommer frykten fra?

Hvor kommer frykten fra? Det kan ha sammenheng med at hesten både er fysisk større og uttrykker mer egenvilje, enn andre hus- og kjæledyr. Det har også å gjøre med at vi tilbringer relativt lite tid sammen med hesten. Dermed kan hestens uttrykk, følelser og
reaksjoner være vanskeligeå leve seg inn i og forstå.

Et tredje moment er hensikten med holdet av hesten. Noen mener at menneskers omgang med hest var enklere før, da hesten var en del av arbeidsfellesskapet på gården.
Men også den gang var hesten et nytte- og bruksdyr. Fokus for de fleste hesteeiere, ligger på hva hesten skal brukes til, om den fungerer som en ønsker, at den er lett å drive med – og ikke selve samværet med den. Selv om de fleste hester nå til dags er hobbyhester, og eierne holder hest for gledens skyld, blir det likevel lett slik at verdien i hesteholdet ligger i at hesten oppfyller eiernes ønsker – ikke kommunikasjonen mellom hest og menneske i seg selv.

Frykt kan altså ha sammenheng med at hesten er et dyr vi ikke helt forstår fordi vi ikke gjør oss ordentlig kjent med det.

Kontroll med basis i frykt

Kombinasjonen av frykt/usikkerhet/behov for kontroll, og ønsket om at hesten skal være/gjøre/oppføre seg slik vi vil, tilfører samværet mellom menneske og hest noe
anspent, som vi sjeldnere finner for eksempel i forholdet mellom menneske og hund.

Alle hestefolk ønsker seg et samvær med hesten basert på tillit og kommunikasjon. Likevel – i det virkelige liv, når situasjonen blir tilspisset – tyr vi til metoder som har til hensikt å tvinge hesten inn under vår kontroll. Eksempler: Å instinktivt stramme tøylene når hesten skvetter på ridetur. Å korrigere et bukkesprang med en piskesnert og et skarpt «nei». Å forberede en ny forrytter på at hesten «iblant tester ut nye ryttere». Å jage hesten  rundpaddocken, slik at den skal skjønne hvem som er sjefen. Disse små situasjonene
der vi føler at vi må foreta oss noe for ikke å miste overtaket, slik at vi kan holde frykten på avstand.

Kontroll med basis i forståelse

Neste gang du kjenner behov for å korrigere hesten din, – hva med å ta et steg tilbake først og analyse situasjonen: Er korrigeringen en rasjonell reaksjon på uønsket atferd –
eller har den sammenheng med din usikkerhet? Og hva er hestens egentlige motivasjon for uønsket atferd?

Vi har lett for å tilskrive hesten trass, behov for selvhevdelse, ønske om dominans over mennesket, tåpelighet, eller rett og slett et ønske om å gjøre livet surt for oss. Dette er
temmelig selvhøytidelig. I de fleste hesters verden spiller mennesket rett og slett for liten rolle til at den skulle forholde seg til oss på den måten – den omgås mennesker kanskje 1 – 2 timer et antall dager i uka.

Hestens hovedfokus ligger på behov for mat, forhold til flokk-kamerater og håndtering av omgivelsene for øvrig. Når den må forholde seg til mennesker, har atferden i liten grad sammenheng med hestens bestemte relasjon til det mennesket som i øyeblikket håndterer den. Bakgrunnen for en adferd vi oppfatter som uønsket kan derimot være usikkerhet, ubehag eller forventninger om ubehag. Det kan også være ulyst – hesten ser det ikke
nødvendigvis som en selvfølge at dens livsoppgave er å være oss til nytte og glede.

Så når vi får negative følelser for hesten, kan det bunne i en form for frykt som vi har beholdt siden nybegynnertiden – et snev at det samme som ei lita jente kjenner første gang hun står ved siden av det digre dyret som gjør fullstendig som det selv vil, og som virker håpløst å kontrollere. Angrep er som kjent det beste forsvar. I stedet for å ha tillit til hesten, slik at vi støtter og veileder den framfor å korrigere den, ser vi oss nødt til å ta i bruk en eller annen form for makt eller tvang. Vi kan ikke se for oss noe alternativ som samtidig bevarer vår egen sikkerhet. Men kan det være fordi vi ikke har lært det?

Som nybegynnere lærer vi å kontrollere hesten, og på den måten håndtere vår egen frykt. Kanskje burde mer av fokuset ved rideopplæring ligge på å lære å forstå hesten som den er: Opptatt av ha det behagelig og trygt, med gode muligheter for flukt. For øvrig svært
egnet til å inngå i fellesskapsrelasjoner. Da kan vi venne oss til ikke å føle oss truet av signalene den gir, men tvert om respondere på dem på en måte som hesten oppfatter som fornuftig. Hest og menneske blir kjent med hverandre som greie samarbeidspartnere. Da
trenger ingen av dem å være redde.